Onsdag den 20. november ble den norske sexkjøpsloven banket i gjennom i Odelstinget. Ikke overraskende var partifordelingen følgende: SV, AP; KRF og SP var for, og Høyre, FrP og Venstre var i mot. Det er et nedslående resultat og det var nedslående å overvære debatten. Selv om det ble ymtet noe om at lovforslaget hadde skapt konflikter i maktens korridorer så ga en håndfull representanter i den storslåtte stortingssalen mer inntrykk av plankekjøring enn aktivt politisk engasjement når norsk rettshistorie skrives. I debatten før avstemmingen var det Høyre, FrP og Venstre som debatterte både bakteppet for og konsekvensene av et lovforbud, mens innleggene til representantene fra SV, AP, KrF og SP, bar preg av synsing, tro og følelser. Bortsett fra Marit Nybakken som fortsatt fastholder at straffeforbudet er en prinsipplov som vil sende et kraftig signal til menn og ikke straffelov, er det menneskehandel som diskuteres der solidaritet med ofrene for denne typen økonomisk utnytting strekker seg til at vi skal hindre elendigheten å komme til Norge. 

For som leder i justiskomiteen Anne Marit Bjørnflaten, AP, sier så er formålet med loven å gjøre mindre attraktiv for bakmenn. Og bevares det manglet ikke på brennende engasjement for verdens fattige, men hvor er vi på vei når venstresiden i politikken hevder at global ulikhet kan bekjempes med et norsk forbud og straffeloven anses som et hendig instrument å uttrykke internasjonal solidaritet? Som Odd Einar Dørum, Venstre, sa: Forkjemperne for loven må være ærlig og kan ikke begrunne det med at verden blir bedre med et forbud. Hadde det vært omtanke for ofrene for menneskehandel som lå til grunn så hadde man kjempet for rettigheter, opphold og hjelp uten forbehold. 

Kriminalisering av prostitusjon har siden 1980-tallet vært opp til debatt flere ganger men hvis man ser bort i fra kvinnebevegelsens krav om å kriminalisere kjøp, har forslaget blitt avvist med begrunnelse om at et forbud vil vanskeliggjøre helseforebyggende arbeid og presse prostitusjon inn i nye og uheldige organisasjonsformer. At STOP-gruppen i Oslo politiet, kvinnegruppa Ottar og LO nå får æren for å ha kjempet loven fram, må derfor falle tungt for Nybakken som på vegne av kvinnebevegelsen trakk linjene fra abortkampen til sexkjøpsloven. Men som Høyre, FrP og Venstre pekte på er det hevet over enhver tvil om at flertallet for et lovforbud mot prostitusjon kom som en følge av at svarte kvinner i prostitusjon inntok Karl Johan og sentrumsgater i andre byer i Norge provoserte. For å sitere André Oktay Dahl gikk det plutselig inflasjon i bruken av begrepet ”hore”, og mange ble grepet av moralsk panikk for at landet skulle oversvømmes at ”svarte horer og kriminelle”. Pågående svarte kvinner passet dårlig inn i det verdige offerbildet skapt av filmer som Lilja 4-ever, og venstresiden snudde plutselig fra å være motstandere til å hevde at forbudet nå var den eneste løsningen, og som det blir sagt: For å holde ute de gruppene vi absolutt ikke vil ha inn i landet. Monn tro om det blir formidlet når norske politikere skal promotere den norske loven internasjonalt? 

Men forbudet er også nedslående fordi det lukker for debatt om prostitusjon og samfunn. Ved å hevde at all prostitusjon bunner i undertrykkelse av og overgrep mot kvinner av menn som ikke ser på kvinner som annet enn et forbruksgode eller kyniske bakmenn som drar veksler på dette kvinnefiendelige synet, blir forhold som kjønns- og etniskdelt arbeidsmarked, nedbygging av velferdsstaten, ruspolitikk, klassesamfunn og seksualmoral, fraværende problemstillinger. Vi lever ikke i et patriarkalsk samfunn lenger og Norge har mer enn mange andre land grunnlag for å kunne være et forgangsland for å forebygge rekruttering til prostitusjon gjennom gode velferdstiltak, god likestillingspolitikk og å løfte debatten til et spørsmål om fattigdom, og arbeids- og ekskluderingspolitikk. 

Når venstresiden i tospann med KrF og SP hevder at løsningen er sosiale tiltak og fremmer vaskekurs som et alternativ til prostitusjon, illustrerer det manglende bakkekontakt og realitetsorientering om prostitusjonsproblematikken. For langt de fleste innebærer valget om å jobbe i prostitusjon enten en flukt fra eller et supplement til lavtlønns- og slitasjeyrker som arbeid i hotell- og rengjøringsbransjen. Prostitusjon domineres ikke av utslåtte rusavhengige eller sex-slaver fra 3. verden, men oppgående mennesker med familie og forsørgeransvar. Prostitusjon er derfor også et uttrykk for motstand mot fattigdom og motstand mot å holdes nede i et lønnssjikt man ikke kan leve av eller med, som hindrer en å gi sine barn det som anses for et verdig liv eller å være med på kjøpefesten resten av samfunnet deltar i. I likheten med at veksten i den migrasjonsrelaterte prostitusjon bunner i få arbeidsalternativer for kvinnelige migranter som hovedsak ellers har tilbudet om å jobbe som billig og underbetalt arbeidskraft i privat hushold. 

Det er også nedslående å se at venstresiden velger lettvinte og uforpliktende løsninger. Innføring av lover og forbud uttrykker som kjent både politisk handlekraft og engasjement og krever som sådan intet mer. Men å hevde at straffeloven er et velegnet sted å uttrykke internasjonal solidaritet må gi en emmen smak i munnen på flere enn motstandere av loven. 

Menneskehandel er som kjent et migrasjonsproblem og bunner verken i skruppelløse kriminelle eller passive og intetanende ofre, men manglende muligheter til å migrere på legalt vis. At det internasjonale samfunnet har klart det kunststykket å definere og å redusere migrasjon til et kriminal- og ikke sosialpolitisk spørsmål ved å relatere illegal og irregulær migrasjon til transnasjonal organisert kriminalitet, betyr ikke at det bør stå uimotsagt. Ved å lukke øynene, holde for ørene og tie om elendig migrajonspolitikk, bidrar de til å usynliggjøre hvordan dagens utnytting av arbeidsmigranter er et resultat av at global migrasjon møtes med stengte grenser, restriktiv visumpolitikk og en uholdbar vegring fra myndigheters side i å ta tak i problemer som følger av globaliseringen av produksjon og arbeidsmarked. Og ved å sause det hele ned til u-landsproblematikk, kjønnsmakt og kriminalitet, konstrueres både utbyttere og ofre til ”de andre”. 

Å hevde at 70 % av ofre for menneskehandel befinner seg i prostitusjon og at prostitusjon danner grunnlaget for menneskehandel, bygger derfor ikke bare på faktiske feil. Det strider også mot den erkjennelsen som danner utgangspunkt for samarbeidet regjeringen har inngått med Nordisk råd og ILO: Menneskehandel for tvangsarbeid i jordbruks- og bygningsindustrien, privat hushold og restaurantnæringen er mer vanlig og et større problem enn prostitusjonsrelatert utnytting. Det endrer selvfølgelig ikke det forhold at menneskehandel er en forbrytelse, men det reiser ytterligere tvil om begrunnelsen for forbudet mot prostitusjon og reiser spørsmålet om hvordan prostitusjonspolitikken også ofres til fordel for et bekvemmelighetshensyn som fritar det store flertallet for ansvar. 

Nordmenn er storforbrukere av billig arbeidskraft og har som sådan ikke noe problem å ha underbetalte utenlandske arbeidere som jobber for lugubre byråer, til å pusse opp våre hjem, passe våre barn og vaske våre hus. Sosial dumping kaller vi det når entreprenørfirmaer toer sine hender og hevder at de står uten ansvar for verken utbytting av eller elendige og farlige botilbud for utenlandske arbeidere. Og bevares, at bønder surfer gjennom et stadig mer utvidet marked av lavkostnadsland for å finne billig arbeidskraft er forståelig all den tid norske ungdom ikke vil plukke jordbær for slikk og ingenting. 

Sist men ikke minst er det nedslående at man umyndiggjør høyst oppegående mennesker ved å plassere dem i en umyndiggjørende og passiv offerrolle. Det grunn til å fundere over hvorfor man ikke har valgt å forby både kjøp og salg av seksuelle tjenester hvis det er prostitusjonen man vil til livs. Å da hevde som det ble gjort, at prostituertes liv er så tragisk at de kan ikke belemres med en ytterligere bør på sine skuldre som et straffeforbud vil innebære, illustrerer i beste fall skylapper og i verste fall dumskap. Å forby sexkjøp vil ikke gjøre kjøperen mer synlig og målet for politiets eventuelle intervensjon vil være selgersiden. Det viser all erfaring fra Sverige der selgerne overvåkes og strippes for bevis i form av kondomer eller penger. 

Vi har selv erfaringer i bøtter og spann på at politiets arbeid retter seg mot selgersiden enten det handler om å slå ned på massasjeinstitutt, jakte på ofre, eller bekjempe kriminalitet i feltet. Sexarbeidere opplever at politiet formidler kunnskap om virksomheten til barnevern, trygdekontor og andre offentlige instanser som anses for å kunne ha interesse i saken. I den pågående ”Aksjon Husløs” der politiets har annonsert at de skal ”knuse halliknettverk”, betyr i praksis at kvinner som selger seksuelle tjenester oppsøkes og trakasseres. I tillegg til å få navn og virksomhet offentliggjort for huseier, som blir bedt om å kvitte seg med problemet. Erfaringene til NN i innlegget ”Lovendring redder ingen” i Aftenposten 20.november, er ikke enestående men føyer seg inn i rekken av lignende historier selgere formidler til PION. Selgersiden er både mål og middel i politiets arbeid. Og for sistnevnte som kan synes ha fått et grenseløst mandat som undercover politiagenter som skal avsløre halliker, er selgere å regne for kriminelle.  

At ingen av politikerne fra AP, SV, SP og KrF kunne svare på hvordan loven tenkes håndhevd er ingen overraskelse og det er også et tema som er fraværende i både forarbeidet til loven og i innstillingen fra justiskomiteen. Det er mange spørsmål som reiser seg blant annet spørsmål relatert til personvern og rettsbeskyttelse for den parten i relasjon som er lovlydig så vel som hvordan har man tenkt å håndtere penger tjent inn ved prostitusjon: Politiet kan som kjent ta beslag i penger og andre ting, som er ervervet som et ledd i kriminell handling. Vil det være opp til den enkelte å vurdere håndevelse av det? 

Mangelen på utredning om hvordan loven i praksis skal håndheves både nasjonalt – og med utvidet jurisdiksjon internasjonalt, illustreres at det først og fremst handler om symbolpolitikk og for å nok engang sitere Oktay Dahl, i kombinasjon med moralsk patos, misforstått hjelpsomhet, arroganse og en dæsj smårasisme.