Kvinnepanelet, nedsatt av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken, har lagt frem sin rapport. De ønsker å reise debattene som er viktig for å løse morgendagens utfordringer og mandatet er å gi regjeringen innspill på konkrete tiltak som kan bedre kvinners posisjon i Norge. Stor er derfor skuffelsen når en leser hva Kvinnepanelet har å meddele på feltet prostitusjon og menneskehandel.
Mens de ellers i rapporten ofte viser til ny og relevant forskning, gjerne til konkrete erfaringer og problemstillinger fra norsk kontekst og samfunnsdebatt, velger de her å se helt bort i fra tiltak, debatter og kunnskap som finnes på feltet her hjemme, i Norge. Ikke med et ord nevnes arbeidet som gjøres - i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, kunnskapen som besittes og de vurderinger som gjøres av hjelpeapparatet i Norge. Ei heller nevnes det man etter hvert kan kalle mangfoldig forskning på feltet, og som internasjonalt høster ros og anerkjennelse. I stedet baserer de sine anbefalinger på den omdiskuterte evalueringen av den svenske sexkjøpsloven. Samtidig som de også velger å lukke øynene for en viktig konsekvens som kommer frem i evalueringen – at både politi og hjelpetiltak i Sverige medgir å ha liten kunnskap om hva som skjer utover den synlige delen av prostitusjonsmarkedet, dvs. den som befinner seg på gaten. Det grenser derfor til det ironiske når Kvinnepanelet, etter sin ukritiske omtale av den svenske evalueringen etterlyser det de kaller uavhengige undersøkelser av det norske prostitusjonsfeltet, og i tillegg konkluderer med at det må ” igangsettes lokale tiltak til rehabilitering og hjelp ut av prostitusjonen.”
Prostitusjon er et komplekst og sammensatt fenomen som ikke kan reduseres til et spørsmål om vilje til og ”hjelpe kvinner ut”. Det er knyttet til økonomiske behov og ønsker, fattigdom, manglende muligheter på det formelle arbeidsmarkedet, manglende rettigheter i form av oppholdsstatus, gjeldsproblematikk, forsørgeransvar så vel som finansiering av egne rusmiddel problemer. For hjelpetiltakene står utfordringene i kø og hadde Kvinnepanelet tatt seg bryet med å spørre eller kanskje snarere lytte til Pro Sentret i Oslo og Utekontakten i Bergen, hadde de vist at tiltak rettet mot å hjelpe kvinner som ønsker alternative inntjeningsmuligheter legges ned fordi kvinnene hindres i å ta annet arbeid pga deres oppholdsstatus; at næringslivet ikke har åpnet dørene sine for arbeidstreningsplasser; at mange kvinner står i kø for rusbehandling; at gjeldproblemer ikke forsvinner med et forbud og at ønsket om å kunne tilby sine barn et liv på høyden med andre klassekamerater ligger bak manges valg om å jobbe i prostitusjon. Da hadde kanskje også Kvinnepanelet klart å løfte prostitusjonsdebatten fra symbolpolitikk til reelle politiske problemstillinger det kan jobbes videre med.
