Det europeiske sexabeidernettverket ICRSE’ rapport om migrantsexarbeideres utsatthet  og høye terskel for å anmelde vold og kriminalitet gir gjenklang for alle som kjenner situasjonen i Norge.

 

Den 28. oktober 2020, lanserte International Committee on the Rights of Sex Workers in Europe, ICRSE rapporten Undeserving victims? A community report on migrant sexworker victims of crime in Europe

I de fleste land i Europa utgjør sexarbeiderfeltet en broket forsamling mennesker med en overrepresentasjon av migranter, fargede mennesker, rom eller lhbtq personer. Spesielt utsatt er migranter enten det er snakk om intern migrasjon i Europa eller migranter med en ikke-vestlig bakgrunn. Årsaken til det er at anti-sexarbeiderpolitikk ofte er vevd sammen med anti-migrasjons- og menneskehandelpolitikk.  Rapporten beskriver migrantsexarbeideres utsatthet for vold og tilgang til rettsbeskyttelse i Europa, og den er designet og gjennomført av ICRSE i samarbeid med 12 sexarbeiderorganisasjoner fra ti forskjellige land; Østerrike, Belgia, Frankrike, Hellas, Ungarn, Italia, Irland, Nederland, Romania og England.  

Det er et dystet bilde som tegnes. Majoriteten av informantene er kvinner og transpersoner, som formidler om voldserfaringer som strekker fra voldtekt, gjengvoldtekt, hatkriminalitet, ran, trusler, trakassering og psykisk vold fra kunder, kriminelle, forbipasserende, politi og andre myndigheter så vel som andre sexarbeidere.  Flere av migrantene formidler at de også har vært utsatt for grov utnyttelse i sexarbeid, blant annet former for utnyttelse som kommer under definisjonen av menneskehandel.  Majoriteten av informantene oppgir at de har ikke anmeldt forholdene og det handler ikke bare om liten tillit til politiet, men også konkret redsel for å bli sendt ut eller deportert, at de selv skal bli straffet for sexarbeid og/eller utsatt for trakassering og politivold.

De som hadde anmeldt formidlet at anmeldelsen hadde skjedd takket være hjelp og bistand fra lokale sexarbeiderorganisasjoner til å tørre å stå i anmeldelsesprosessen.   

Ifølge rapporten har regulering av sexarbeid lite å si når det gjelder migranters utsatthet for vold. Migranter er i alle land uansett hvilken politisk tilnærming man har til sexarbeid en utsatt gruppe, og ifølge informantene var voldserfaringene som oftest relatert til at de var sexarbeider og/eller migrant. Men utsattheten er også interseksjonell og sårbarheten øker knyttet til faktorer som kjønn, seksuell identitet og kjønnsuttrykk. Et annet er at de landene som har legalisert sexarbeid som i Østerrike, Hellas, Ungarn og Nederland, er ofte tilgangen til legale arbeidssteder eller soner restriktiv regulert noe som rammer migrant sexarbeidere som ofte er henvist til å jobbe utenfor tillatte arenaer.

På lansering av rapporten ble det pekt på at vold mot sexarbeidere er et tema som ikke adresseres, og at sexarbeiderorganisasjoner er både i EU og  på lokalt nivå ekskludert fra å delta i politikk utformingen på feltet. I rapporten formidles det en rekke anbefalinger til Europarådet så vel som nasjonale myndigheter for å bekjempe vold mot sexarbeidere. Deriblant at ekspertgruppene som overvåker Istanbul konvensjonen (GREVIO) og det europeiske anti-trafficking arbeidet (GRETA) vier vold både mot sexarbeidere og politikken i feltet tilstrekkelig oppmerksomhet. På lokalt nivå anbefales det å etablere «brannmurer» mellom rettighetsbasert hjelp og tiltak for migranter og utlendingsmyndighetenes og politiets arbeid.  

Rapportens empiri og anbefalinger er høyst relevant for norske forhold. Migrantsexarbeideres utsatthet for vold er interseksjonell basert på status som sexarbeider, migrant, etnisitet, farge, seksuelle identitet og/eller kjønnsuttrykk. Migranter som tjener til livsopphold med salg av sex finner seg fanget i en politikkutforming sauset sammen av repressiv sexarbeiderpolitikk og migrasjons- og kriminalitetskontroll.  Det norske velferdssamfunnets helsetilbud til mennesker som selger sex demmer opp for noe av de problemene de møter, men det er tilsvarende høy motstand mot å sette temaet på den politiske dagsorden som man finner i andre europeiske land.