«Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte utover, mange kom direkte fra landsfengselet for kvinner. Det var ingen lett arbeidsstokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått så muntert for seg på sprengstoff-fabrikken»

Håøya, en perle i Indre Oslofjord. Den ligger i naturskjønne omgivelser, med flotte turmuligheter, midt i fjorden. Herfra kan du se byene på fastlandet, mens du nyter stillheten og lyden av bølgene som slår inn i strandlinjen, fuglene som kvitrer i skogen og synet av geiter som løper fritt. Et ferieparadis for den som nyter somrene til det ytterste. Her kan du oppleve selve definisjonen på sommeridyll. Fantastisk, eller hva? Jeg kan fortelle deg at historisk sett representerer Håøya noe helt annet, noe veldig, veldig annerledes. Ja, faktisk noe som befinner seg helt i andre enden av skalaen til det man betegner som paradiset.

1916

La oss spole tilbake til året 1916, hundre år tilbake i tid. Norsk Sprængstofindustri AS lever nå sin storhetstid. Etterspørselen etter sprengstoff er enorm, og det er en viktig eksportvare for den norske økonomien. Norsk Sprængstofindustri AS bestemmer seg for å bygge opp en sprengstoff-fabrikk på Håøya. Her er det mulig å sette opp en bygningsmasse som er konstruert for å produsere mest mulig, uten store økonomiske tap. Det bygges mange, forholdsvis små hus med tykke murvegger, murvegger som tåler en eksplosjon eller flere. Hus med mange små glass i store vinduer, som lett kan erstattes når produksjonen slår feil. Ved å bygge mange mindre produksjonslokaler mister man ikke så mye materialer, eller så mange produksjonsmedarbeidere dersom ulykken skulle være ute.

Men hvem er det som arbeider der? Hvem er villig til å arbeide i et risikofylt yrke, hvor små feil fører til fatale ulykker? Hvem har små og stødige hender som egner seg godt til slikt arbeid? Jo, det er selvfølgelig kvinner. Kvinner har små, stødige hender, og kvinner trenger penger til å forsørge familien når ektefellene er ute på det åpne havet, ofte i lange perioder av gangen. Men problemene oppstår når kvinnene ikke lenger vil risikere at barna må vokse opp uten en mor, og mennene ikke vil risikere å miste de dem verdsetter mest. Norsk Sprængstofindustri AS må tenke i nye baner. Hvem kan arbeide på fabrikken nå? Hvordan skal de øke produksjonen av en svært etterspurt vare, samtidig som de holder utgiftene så lave som mulig?

Fra gata til Håøya

I samarbeid med politiet i Oslo finner Norsk Sprængstofindustri AS svaret. De finner små, stødige hender som kan arbeide helt gratis, hender som hverken familie eller samfunnet bryr seg om.  Norsk Sprængstofindustri AS har funnet hender som blir sett på som et problem for samfunnet, hender som samfunnet ønsker vekk, og sammen med politiet i Oslo har de funnet den perfekte løsningen. Dette er kvinner som blir sett på som en byrde, kvinner som ikke har noe materialistisk betydning, kvinner som hver dag kjemper for å overleve, og kvinner som er de svakeste i samfunnet.

Hendene som skal sørge for store overskudd i sprengstoffindustrien er hendene til Oslos kvinnelige gatearbeidere. Prostituerte, utyske, horer, familieødelegger og datidens sinnssyke kvinner, som ikke har gjort noe annet galt enn å kjempe for å overleve. De kvinnelige gatearbeidere var ønsket bort fra Oslos gater, og ved å plassere dem på Håøya oppstår det en vinnvinn situasjon for alle involverte parter, bortsett fra kvinnene.

Disse kvinnenes rolle i historien er svært dårlig dokumentert, og de er bare så vidt nevnt i Norsk Sprængstofindustri jubileums bok hvor det står kun to setninger om dette på side 134:
«Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte utover, mange kom direkte fra landsfengselet for kvinner. Det var ingen lett arbeidsstokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått så muntert for seg på sprengstoff-fabrikken»

Men var det virkelig så muntert på Håøya. Var det muntert for disse kvinnene som satt med sprengstoff i hendene, kvinnene som daglig pustet inn livsfarlige avgasser og som risikerte sitt eget liv for at andre kunne tjene svært gode penger, til langt mer enn livets opphold? Og var det så muntert å bli send til Oscarsborgs festning på nettene for tilfredsstille befal og soldater etter at arbeidsdagen på sprengstoffabrikken var over? Eller stille kroppen sin til disposisjon når menn fra fastlandet kom for kjøpe litt nytelse for en billig penge? Fikk de noen gang være i fred, eller var kroppen deres kun et objekt som andre kunne tjene litt ekstra på? Disse kvinnene fikk ikke fred, de fikk ikke mulighet til å være et menneske, eller muligheten til å være en ung kvinne. Disse kvinnene var et middel til økonomisk gevinst. Så hvem var det egentlig muntert for? Var det kvinnene, eller bestyreren og resten av den mannlige delen av befolkningen som befant seg i nærheten av Håøya?

Tvangsarbeid 

Jeg undrer meg over menneskeverdet til disse kvinnene, som allerede før de ufrivillig ble sendt til Håøya levde et liv de aller fleste ikke kan forestille seg. Kvinnene levde i det de fleste i dag ville kalt et helvete på jord. Kvinnene levde et liv uten mulighet til å flykte fra den tvang, redsel og smerte de ble påført av mennesker som burde beskytte dem. Jeg lurer på hva de tenkte på når de skimtet byene borte på fastlandet. Så nært, men så fjernt at de ikke kunne svømme over. Hva var konsekvensene av at kroppene deres ble solgt? Fødte de barn? Kanskje de hjalp hverandre under fødslene, i mørke, kalde og små rom. Var smertene så store at skrikene overdøvet lyden av fugler som kvitrer i skogen? Hva skjedde med barna kvinnene fødte? Ble de kastet til bølgene, hvor havet tok deres nakne, skjøre og uskyldige kropper under vann? Hvorfor var det ingen som ville redde dem?

Sannheten er det at vi ikke vet nøyaktig hva som skjedde på Håøya, fordi dette er en del av vår kulturarv som er feid under et teppe. Norsk Sprængstofindustri AS, i dag kjent som Dyno Nobel, er et av verdens ledende firmaer og leverandører innen sprengstoffproduksjon. Vi vet at Dyno Nobel har en mørk fortid, en fortid som ingen vil vedkjenne seg og/eller snakke om. Vi vet at Dyno Nobel i sin tid på Håøya utsatte kvinner for ubegripelige og grusomme handlinger. Sannheten er at i årene 1916 til 1918 levde flere kvinner i det vi i dag ville sett på som et evigvarende mareritt. Dersom du som privatperson ønsker å undersøke disse grusomme handlingene må du lete dypt og lenge, da deres historie kun er dokumenter i to fattige setninger.

Historien

Norwegian Theater Academy og Kjartan Fønstelien har de tre siste årene ønsket å fremme Håøyas historie. I oktober 2016 inviterte de studenter innen kunst, misologi og sosialfag fra blant annet Universitetet i Oslo, Høgskolen i Østfold og Savonia University of Applied Sciences i Finland, til prosjektet «Vår grusomme kulturarv». Prosjektet gikk over elleve dager hvor studentene oppholdt seg sammen på Håøya. I løpet av disse dagene skulle studentene få lære mer om Håøyas grusomme historie, og sammen lage tre minnesmerker til ære for de som under tvang tilbragte deler av sitt liv og de som endte sitt liv på Håøya og i området rundt.

Minnesmerke

Som en av studentene som arbeidet med et minnesmerke til de prostituerte ønsket vi å hedre disse kvinnene. Vi ønsket å skape et minnesmerke som var der, men som likevel ikke var tilstede. På samme måte som fuglene kvitrer i skogen, ønsket vi å gjenskape lyden av kvinner som levde sitt liv på godt og vondt på Håøya. Vi lurte på om det var noe sted på øya, hvor kvinnene fikk lov til å være kvinner, om de var unge eller voksne. Hvor kunne de snakke om fremtiden, håp, og drømmer, hvordan drømmemannen så ut, hvordan bryllupet deres skulle gjennomføres, eller hvordan barna deres ville se ut når de vokste opp. Samtidig var det viktig for oss å skape et minnesmerke som potensielt kunne bli permanent. Vi kom frem til at vi ville bruke mest mulig av de gjenstandene som allerede finnes på Håøya. Vi fant blant annet flere delte jernsenger på et område på øya, disse har ligget urørt i så lang tid at trærne har vokst gjennom sengene. Det kunne derfor tenkes at dette var sengene til kvinnene som levde på Håøya i årene 1916 til 1918.

Resultatet av minnesmerke til ære for kvinnene ble en todelt presentasjon. Stien fra messa og opp til bygningen som heter Mølla, virket som det mest logiske stedet hvor vi kunne se for oss at kvinnene fikk mulighet snakke sammen om alt mellom himmel og jord. Mølla er den bygningen som antas å være hovedbygningen for produksjonen, og vi antok derfor at det var i denne bygningen kvinnene tilbragte mest tid. Vi valgte derfor å plassere lydposter langs denne stien. Her kunne du høre lyden av kvinner som snakker, eller synger. Lyden av vanndråper som treffer metall, eller lyder av en pågående produksjon, men lyden forsvant når publikum nærmet seg. Når den ene lyden forsvant kunne publikum høre en annen, men sterkere lyd som førte publikum lengre opp på stien, slik fortsatte lydene helt opp til Messa. Dette resulterte i lyd som ikke passet inn i de naturskjønne omgivelsene, lyd som vekket oppmerksomhet og nysgjerrighet. Det var disse lydene som førte publikum opp til Mølla, hvor det plutselig var fullstendig stillhet. Inne i Mølla ble den store murbygningen tømt for alt inventar, det eneste som befant seg inne i det store, tomme, stille rommet var en jernseng hengende fra massive bjelker i taket. Den ene presentasjonen ble vist på dagtid, det var vindstille og en tung tåke lå over øya, og forestillingen vekket derfor mange følelser hos publikum. Den siste presentasjonen ble vist på kveldstid, i mørket og sterk vind. I den siste presentasjonen ble sengen inne i Mølla lyst opp og skapte et skyggespill på veggene i den tomme, tunge og store murbygningen. Mange av de som var tilstede ble berørt av budskapet i presentasjonen og vår tolkning av historien. Følelsene ble forsterket og det ble tydelig hva sengen representerte.

En glemt historie, og en grusom kulturarv!