Mennesker som finansierer livsoppholdet sitt med salg av sex, må møtes med solidarisk, inkluderende og rettighetsbasert politikk.

I en uttalelse krever Venstres sentralstyre lovreform og at personer som selger seksuelle tjenester må få smittevernhjelp i form økonomiske ytelser dersom smittesituasjonen i pandemien tilsier at det bør skje.

Kravet kommer ikke ut av det blå. Venstre har tross alt programført at de vil reformere lovgivningen i sexarbeiderfeltet siden de kom i regjering.  Partiet har riktignok både valgt å være taus og stilt seg bak Granavolden-plattformen der regjeringen freder sexkjøpsloven,  men Covid-19 pandemien har avdekket et presserende behov for at noen tar grep.

I tillegg til å kreve regelendring i tråd med Folkehelseinstituttets anbefalinger, slik at personer som ikke har formelle rettigheter i Norge kan få økonomiske ytelser under situasjoner som krever at alle følger smittevernråd, tar altså sentralstyret til orde for å avskaffe sexkjøpsloven og gjennomgå hallikparagrafen:

- Vi må innse at sexsalg ikke opphører ved å forby kjøp, det gjør bare livet vanskeligere for dem som er i en vanskelig situasjon fra før, skriver sentralstyret.

Smitterisiko og smittevernkontroll

Da pandemien satt inn minnet UNAIDS i dokumentet Rights in the time of Covid-19, myndigheter på at de måtte ta i bruk den lærdommen og erfaringene man har opparbeidet seg i løpet av 40 år med Hiv-forebyggende arbeid. Deriblant å inkludere og være i dialog med alle grupper i samfunnet. Spesielt samfunnsmessige marginaliserte grupper er ifølge UNAIDS viktig å ha med. 

Pro Sentrets publiserte i juni rapporten Oversett og etterlatt, en oppsummering av situasjonen i sexarbeiderfeltet under Covid-19 lockdown. Den burde bekymre både makta og opposisjonen. For hvordan i all verden kunne man sove om natten med visshet om at grupper i samfunnet presses til å utsette seg for høy smitterisiko, og at smittespredningen vil kunne skje i alle lag av befolkningen uten mulighet til smittesporing. Nedstengingen av samfunnet skjedde jo nettopp av frykt for at det var en alvorlig smittsom pandemi med høy dødelighet.   

Pro Sentret dokumenterer i ovennevnte rapport at det ikke bare er den seksuelle relasjonen mellom selger og kjøper som gjør utgjør smitterisikoen. Mange av fortellingene til de personene som ble tvunget til å selge sex for å overleve økonomisk omhandlet grov vold, manglende mulighet til å kontrollere hvilken type kunden var, og manglende kontroll over tjenester, priser og beskyttelse.; med andre ord total mangel på kontroll over arbeidsforholdene.  

Norske myndigheter lyttet ikke til UNAIDS råd. Selv ikke da det ble forbudt å selge sex fra midten av mars til slutten av april som en del av smittevernkontrollen, åpnet myndighetene for nødvendig krisehjelp.

Kriminalisering og holdninger  

Situasjonen som oppsto under pandemien, trigger utvilsomt personer som opplever sexarbeidere som fritt vilt. Men det gjør også kriminalisering. I PIONs rapport Sårbarhet og samhold hos personer som selger sex via internett formidler 70 prosent av respondentene at de har opplevd alt fra grov seksualisert vold til trusler og trakassering i løpet av de tre siste årene. 30 prosent av respondentene har vært utsatt for voldelige ran i løpet av samme periode.

Vi begynner etter hvert å få en anselig mengde dokumentasjon på at forbudet mot sexkjøp ikke har styrket sexselgerens posisjon hverken vis a vi kunden eller i samfunnet ellers.  Dokumentasjonen finner vi i tillegg til ovennevnte rapporter, i flere av Pro Sentrets publikasjoner, og både Fafo og Amnesty International har dokumentert det samme. Og selv om det ikke var et problem som ble utredet da Vista Analyse evaluerte sexkjøpsloven, ble det nevnt i rapporten at sexarbeidere formidlet at de opplevde at de hadde mindre kontroll over relasjonen til kundene.

Selv om forbudet er rettet mot kunder er det parten som selger sex som rammes, og det er ikke enestående for Norge.

Frankrike kriminaliserte kjøp av sex i 2016, og en rapport publisert av franske Médecins du monde (MDM) i 2018, konkluderes det med at kriminaliseringen har satt mennesker som selger sex i en meget sårbar posisjon når det gjelder utsatthet for vold, arbeidsforhold og levekår. Etter innføringen av forbudet har Frankrike hatt en nærmest epidemisk bølge av drap av transkvinner som jobber i sexarbeid.

I likhet med franske MDM har Hiv Irland intervjuet sexarbeidere om deres erfaring med forbudet mot sexkjøp som ble innført i 2017, og slår fast i en nylig publisert rapport at kriminaliseringen har forverret sexarbeideres situasjon.  I Irland er den negative utviklingen godt empirisk dokumentert; appen Uglymugs.ie der sexarbeidere kan rapportere om vold eller advare andre sexarbeidere om spesifikke kundehenvendelser, avdekket at antall rapporteringer om vold og kriminalitet nærmest fordoblet seg fra 2017 til 2019.

Store omkostninger for selgersiden

I det Hiv-forebyggende arbeidet er det velkjent at smitteraten blant sexarbeidere korresponderer med repressiv lovgivning og lovhåndhevelse, stigmatisering og vold. Kriminalisering påvirker også holdninger til mennesker som kjøper sex. Forbudet mot sexkjøp har skapt et kjøpers marked, og selv om kunder flest ikke er voldsmonstre, vet vi at negative og diskriminerende holdninger til en gruppe trigger respektløshet. I sexarbeid er det er ikke kunden, men sexselgeren som tilhører pariakasten i samfunnet..

Kriminaliseringen gjør noe med oss alle, og Covid-19 pandemien har avdekket et ubehag i den politiske tilnærmingen til sexarbeid; at både regjering og storting ikke bare er villig til å ofre mennesker som selger sex på alteret av kriminalpolitisk symbolpolitikk, men også av innvandrerpolitiske hensyn. Det vil være urettferdig for skattebetalere om folk som ikke er medlem av folketrygden får krisehjelp, sa arbeids- og sosialministeren.

Straff er også samfunnets sterkeste reaksjon på handlinger. Det kreves at kriminalisering skal både være godt begrunnet og den positive samfunnseffekten av strafferettslig forbud skal være større enn de negative omkostningene straffen har på de som rammes av den. Slik er det ikke i prostitusjonsfeltet. Forbudet har ikke ført til at folk slutter å selge og kjøpe sex samtidig som kriminelle og utnyttende tredjepart har mye bedre kår i dag enn de hadde for et tiår siden. Kriminalisering av sexarbeid har ikke ført til noe annet enn at det er blitt verre for parten som selger sex både i relasjon til kunder, avhengighet til tredjepart og som målgruppe for kriminelle.  

Rettigheter og solidaritet

Det er på høy tid at vi dreier den offentlige debatten mot omkostninger kriminalisering har for parten som selger sex. Vi vet ikke hvilke veier pandemien tar, men vi vet at de økonomiske konsekvensene som en følge av nedstenging er stor både lokalt og globalt. Rekrutteringen til sexsalg skjer i den delen av arbeidsmarkedet som er og vil fortsette å være hard rammet i uoverskuelig framtid; deriblant serviceyrker, omsorgsyrker, hotell- og restaurantnæringen og rengjøringsbransjen. Det vil være flere som vil forsøke å livnære seg på sexsalg, men pandemier og økonomiske kriser påvirker også sexmarkedet på negative måter.  Det er derfor et presserende behov for en politisk tilnærming som har som mål å beskytte mennesker som selger sex med rettigheter, og derfor er innspillet fra Venstres sentralstyre viktig. Vi må ha en politikk som er fundamentert i solidaritet med mennesker som selger sex.