Radikalfeminismens tilnærming til prostitusjon er problematisk.
Jeg himlet med øynene mot talerstolen og tenkte: Ja jøss, lykkelig horer, hva er det neste? Det var i de glade 90-årene, og de to kvinnene som fikk unngjelde var sexarbeidere i den da nyetablerte organisasjonen PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge. De inviterte til samarbeid, eller kanskje rettere sagt, spurte pent, om de fikk leke med oss andre kvinner. Men det fikk de ikke. Parolen «Horer er også madonnaer» ble ikke bare stemt nedenom og hjem, kvinnene fikk også beskjed om at de var uønsket og en hån mot ofre for prostitusjon. Det var den gangen da vi kjempet mot skjønnhetstyranniet, toppløsservering, seksualisert vold og sist, men ikke minst bordeller. Sistnevnte aksjoner gikk under navnet «bordellknusing» som også innbefattet bokstavelig talt steining av bordellenes kunder og ansatte.
– Det er et under at ikke noen ble skadet, fortalte Janni Wintherbauer meg mange år senere; plutselig singlet det i glass, og glassbråtene lå strødd over sofa og stoler der kvinnene brukte å sitte. Nå 22 år senere rasles det på nytt med sablene – åttende mars er i ferd med å kuppes av kvinner som ikke har noe i toget å gjøre, heter det. Trusselen denne gangen er en kvinne som jobber som sexarbeider og som har meldt inn parolen «My body– my business», en parole brukt av sexarbeidere internasjonalt for å hevde retten til selvbestemmelse over egen kropp og egen levevei. Intet urimelig krav tatt i betraktning at salg av sex både er lovlig og skatte- og momspliktig. Og at på tross av festtaler om solidaritet og beskyttelse, rettes håndhevelsen av lovbestemmelsene mot selgersiden, enten politiet spaner på kunder eller opptrer som kunde i undercoverjakt på halliker og menneskehandlere.
Men dette bekymrer ikke kvinnebevegelsens aktivister som mobiliserte stort og meddelte at sexkjøpsloven er vår største seier, og den gir vi ikke i fra oss uten kamp! Mediene været blod, og deltakerne på parolemøtet måtte ta stilling til om man ville la seg filme på NRK. Blant hovedparolene var «Forsvar sexkjøpsloven», og lengre bak i rekken en underparole som krever Pro Sentrets avgang som kompetansesenter. Kampen mot Pro Senteret er en kjepphest for Kvinnegruppa Ottar som de siste årene gang på gang har lagt inn forslag om at den internasjonale kvinnedagen skal brukes for å bekjempe hjelpetiltak for personer som selger sex.
Tilbake til parolemøtet: En avstemning om å foreslå endring i hovedparolene og en to timers debatt senere, ble det på nytt vedtatt med simpelt flertall at foreslåtte endringer skulle forkastes og arbeidsutvalgets forslag til hovedparolene bestå. Det var hissig stemning, og demokratiets spilleregler ble lekset opp før sexarbeideren og hennes støttespillere forlot lokalet: – Dere har ingenting på Youngstorget å gjøre, det er vår dag og jeg har personlig leid plass til dere på Jernbanetorget, sa en leder i en kjent kvinnegruppe.
Man kan selvfølgelig mene at kvinnebevegelsen med sin tradisjonelle forankring til venstre har hevd på arrangementet og dagen, siden kvinner fra høyresiden tross alt har en tilsvarende lang tradisjon for å erklære hvor lite de bryr seg om kvinnekampen og åttende mars. Og er man ikke med så er man imot, og da kan man. som det ble sagt, finne seg et annet torg å stå på. Det betyr imidlertid ikke at radikalfeminismens prostitusjonspolitikk bør få stå uimotsagt, eller at vi ikke trenger mer grunnleggende analyser om hvilke sengekamerater og politiske allierte som spiller på lag.
Sengekamerater
For både kvinnebevegelsen og den øvrige venstresidens omfavnelse av forbudet mot sexkjøp er forunderlig. Alle som deltok i debatten i forkant av lovforbudet vet at sexkjøpsloven ikke handler om å fronte Norge som likestillingsland. Tvert imot: Sexkjøpsloven er et ledd i internasjonal kriminalitetsbekjempelse, og uten drahjelpen fra ny internasjonal standard for styring ispedd nasjonal moralsk panikk for at storbygatene skulle oversvømmes med svarte horer, hadde ikke forbudet fått flertall.
Trusselen var slett ikke patriarkatet, men organiserte kriminelle gjenger som har sin opprinnelse i såkalte svake stater og opererte på tvers av grenser, og målet var å bekjempe at Norge ble en frihavn for disse kriminelle. Det paradigmeskiftet som skjedde på 2000-tallet og endte opp med kriminalisering av sexkjøp i 2009 kan nemlig ikke ses uavhengig av ratifiseringen av konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet og de føringer som ble lagt med USA i spissen for hva som skulle defineres som problem og hvordan det skulle håndteres: USAs egen lovgivning Victims of trafficking and violence protection act sto sentralt da målet for så vel som årsaken til at det internasjonale samfunnet skulle samle seg om både krigen mot terrorisme og grensekryssende kriminalitetsbekjempelse.
Det er ikke uten grunn at den amerikanske radikalfeministen Donna Hughes i 2006 sto opp i et panegyrisk forsvar for nettopp daværende president George W. Bush og hevdet at når hysteriet rundt presidenten hadde lagt seg, ville verden forstå at han var feministenes beste venn. Bush-administrasjonen utpekte USA til å overvåke at konvensjonens medlemsstater oppfylte sine forpliktelser. USA definerte utforming, innhold, rangering av og sanksjoner mot landene som ikke gjør det de får beskjed om, og riset bak speilet er sanksjoner i form av bortfall av bistand. Den som er familiær med narkotikakonvensjonene vil kjenne igjen bildet, og andre forskere har pekt på at rangeringen går som hånd i hanske med USA øvrige utenrikspolitikk. Kampen mot «ondskapens akser» ble som Alletta Brenner skriver i «Speaking of ‘Respect for Women’: Gender and Politics in U.S. Foreign Policy Discourse, 2001-2004», ført med kvinnepolitisk offerretorikk og et verdensbilde basert på USAs moralske overlegenhet og plikt til å frigjøre kvinner fra alt fra fundamentalistiske muslimer til seksuell slaveri. En offerretorikk som kroppsliggjør fiendebildet og har legitimert både militære intervensjoner og amerikansk innblanding i andre staters kriminalpolitiske anliggende.
Mange migrasjonsforskere har pekt på det samme, blant annet jusprofessor og forsker Ratna Kapur, som i artikkelen «Travel Plans: Border Crossings and the Rights of Transnational Migrant» (2005) viser til at anti-trafficking-politikk konstruerer migrantidentiteter med passive kvinner som ofre for sine egne kyniske landsmenn.
Bush-administrasjonen ga ny vind til radikalfeminismens anti-prostitusjonskamp, men for kvinnene i prostitusjon har endringen av rollen fra å være en trussel mot gud, kirken, samfunnet, familien eller folkehelsen til dagens kriminalitetsoffer, hatt liten betydning. De færreste passer inn i bildet av det ideelle ofret – ung uskyldig kvinne lurt til migrasjon og så tvungen til prostitusjon – som i Lucas Moodyssons Lilja 4-ever. Dessuten er politisk retorikk én ting mens praksis er noe ganske annet; kvinner i den migrasjonsrelaterte prostitusjonen er som professor May-Len Skilbrei skriver i sitt bidrag i boken Krimmigrasjon? – Den nye kontrollen av de fremmede (2013), plassert i slagmarken mellom kriminalitetsbekjempelse og migrasjonskontroll. Økt kontroll betyr nødvendigvis ikke mer hjelp, men mer kontroll.
Men dette er perspektiver som ikke bekymrer kvinnebevegelsens aktivister; norsk migrasjonspolitikk er ikke et tema for åttende mars. Dessuten er de heller ikke glad i hjelpetiltak. Det årlige kravet om nedleggelse av Pro Sentret er nemlig ingen spøk, og det er heller ikke forbeholdt rabiate medlemmer av kvinnegruppa Ottar. Motstanden mot at kvinner i prostitusjon skal ha tilgang til skadereduksjonstiltak og sosialhjelp finner man langs hele spekteret til venstre i norsk politikk, blant medlemmer av Rødt og Sv til Ap.
Det er ikke mange årene sidene Anette Trettenbergstuen, Marit Nybakk og flere Ap-kvinner gikk ut og krevde Liv Jessens hode på et fat: Pro Sentret må legges ned. For radikalfeminismen er enhver håndstrekning til kvinner i prostitusjon en anerkjennelse av dets vesen. Implisitt i Hughes hyllest til Bush var at han lanserte prostitusjonsløftet (The Prostitution Pledge), som krevde at alle bistandsmottakere av USAID måtte ha en abolisjonistisk tilnærming til prostitusjon, prosjektet var en del av Bush-administrasjonens aids-program PEPFAR. I praksis betydde det at hjelpetiltak ikke kunne dele ut kondomer, glidekrem eller på andre måter jobbe med skadereduksjon overfor sexarbeidere, men måtte promotere at sex hørte ekteskapet til. Ikke rart at Donna Hughes elsket Bush – hun hadde i mange år kjempet imot skadereduksjonstiltak og at sexarbeidere skulle få mulighet til å beskytte seg mot hiv og aids.
Avpolitisering
Målet for radikalfeministenes korstog mot prostitusjon er da heller ikke kvinner som jobber aktivt i prostitusjon – de får ta til takke med exit-programmer eller seile sin egen sjø – målet er å hindre at noen rekrutteres til prostitusjon. Kravet om å beskytte «våre døtre» er ingen parole, men en realitet, og derfor er fiendtligheten mot kvinner som jobber aktivt med sexarbeid så stor.
Det samme forklarer hvorfor det bare er som angrende synder kvinner med prostitusjonserfaringer får aksept. Om man ikke står opp og bekjenner omstendighetenes tvang, de skader, krenkelser og traumaer man er påført av menn som kjøper sex, er man ikke verdt å lytte til. Selv om fortellinger om skadeskutte ofre for sexslaveri i like liten grad som fortellinger om velorganiserte unge kvinner med eskortejobber, er representative for feltet. Det er så mange ulike grupper, former, livssituasjoner, kontekster og motivasjoner for å jobbe i prostitusjon at det er meningsløst å se på det som ett felt, likevel kreves det at én stemme skal ha allmenn gyldighet. Og den må ikke være politisk.
Det er nemlig ikke omstendighetene og konteksten som teller når ofrene for sexslaveri trekkes opp av hatten. Hvor mange hadde lyttet til Tanja Rahm om hun fortalte om hvordan hun til tross for selvskadingsadferd og borderline-diagnose ble oversett av hjelpesystemet da hun som 17-åring begynte å selge sex? Hadde hun blitt invitert til å fortelle historien sin til alle landets nyhetskanaler som hun gjorde disse dagene i midten av januar, om det ikke var for at vi kunne fråtse i hennes utlegging om ekle, kåte kunder og falsk stønning? At Rahm er politisk aktivist og jobber aktivt for at danske myndigheter skal forby sexkjøp har heller ikke vært belyst. På nøyaktig samme måte er det ingen som etterspør hvilke rettigheter sexarbeider aktivisten Hege Grostad krever og hvorfor hun krever dem. Det journalistene var opptatt av, var om det virkelig kan stemme at hun liker å ha sex med alle kundene. Ingen spurte hvordan det kan ha seg at myndighetene toer sine hender over ofre for prostitusjon samtidig som de krever skatt og moms av disse kvinnene. Og hvordan kan NRK som de gjorde på Debatten (10.januar), la Audun Lysbakken slippe unna med at omtanken fra ham og Sv ligger hos ofrene, når de i løpet av de rødgrønnes to regjeringsperioder hverken var i stand til å ta opp skatte- og momskravet eller ha kontroll over politiets håndhevelse av lovbestemmelsene? Det var kjent både for Storting og regjering at politiets strategier rammet sexarbeidere, og blant annet Grethe Faremo ytret i sin tid som justisminister under en interpellasjon på Stortinget, bekymring over at kvinnene som skulle bli møtt med solidaritet og beskyttelse, i stedet ble møtt av politi og kastet ut av sine boliger.
Horer er også feminister
Kvinnebevegelsens møte med sexarbeidere forteller mye om hersketeknikker. Kvinnelige sexarbeideres kamp for rettigheter, mot undertrykkelse, vold og trakassering blir møtt med påstander om at de taler sexindustriens sak. Som om det var i industriens interesser at markedet blir avkriminalisert, eller at samfunnets syn på kvinner ikke påvirker måten de blir behandlet på, enten det er kunder, businesspartnere eller kjeltringer som utøver uakseptable handlinger. I mange land er det politivold som dominerer saker sexarbeidere er utsatt for, og det er ikke så mange tiårene siden det var et utbredt fenomen i Norge også. Janni Wintherbauer forteller i boken om sitt liv om da politiet skamklipte henne som straff for den hun var og det hun gjorde – det var på slutten av 1960-tallet. I dag melder kvinnelige sexarbeidere om verbal trakassering fra politiet, i tillegg til at de føler seg jaget og kriminalisert. Hvorfor er ikke dette en kvinnesak? På 1970-tallet slo kvinnelige kriminologer og jurister fast at strafferettslige bestemmelser som har hatt til hensikt å beskytte kvinner har blitt brukt mot kvinner: Resultatet av forbudet mot barn utenfor ekteskapet og samliv uten å være gift kunne man lese av fengselsstatistikken for kvinner. - Da lovene ble fjernet, sank kvinnekriminaliteten drastisk.
En annen side er at horer ikke er bare madonnaer; veldige mange av dem er også feminister. For sexarbeiderbevegelsen er uløselig knyttet til venstresidens opprør på 1960- og 70-tallet. Feministen og sexarbeideren Margot St. James etablerte organisasjonen Coyote i 1973, og forløperen var feministgruppen WHO - Whores, Housewives and Others, sistnevnte refererte til lesbiske kvinner. Det var ikke den eneste, en rekke organisasjoner ble etablert i kjølvannet av kvinneopprøret både i land i og utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. I Paris okkuperte sexarbeidere en kirke i protest mot undertrykkende politikk og vold og trakassering fra både politi og kunder. Aksjonen fikk stor støtte fra den øvrige franske kvinnebevegelsen og spredde seg til en rekke franske byer. Det samme skjedde i England. Til og med i Norge var det tilløp til samarbeid, og i en kort periode var kvinner som jobbet i prostitusjon tatt inn i varmen. Den gangen het det at kvinners økonomiske uselvstendighet førte både til ekteskap og prostitusjon. Men så fant Kvinnefronten ut at Kirken var en bedre samarbeidspartner, og hevdet at alliansen med patriarkatets høyborg på enkelt saker var uproblematisk. Vi er sannelig som punkgruppen The Pop Group synger; all prostitutes.
I de fleste land og regioner av verden har sexarbeidere organisert seg i alt fra små selvhjelpsgrupper til fagforeningsbaserte organisasjoner, og i veldig mange land går de side om side med andre kvinner – heterofile, lesbiske som transpersoner, i kampen mot fattigdom, økonomiske kriser, finanspolitikk, undertrykking, vold og diskriminering. Sexarbeiderorganisasjoner har både i USA og Europa vært aktivt med i Occupy-bevegelsen. I januar arrangerte den indiske sexarbeiderorganisasjonen Durbar Mahila Samanwaya Committee (DMSC) som har over 65 000 medlemmer, en seks dagers konferanse om den eskalerende økningen i vold mot kvinner i landet. Er ikke det kvinnepolitikk og feminisme, eller vil den norske kvinnebevegelsen med støtte fra Rødt, Sv, Ap og Krf stå på yttersiden med krav om kriminalisering og forbud?
… og sexarbeideres kamp for rettigheter er kvinnekamp
Det er lenge siden 1990-tallets bordellknuseraksjoner fikk meg til å stoppe opp og sette spørsmålstegn ved radikalfeminismens tilnærming til prostitusjon. Og jeg var ikke alene; å steine folk kunne etter min og mange andres skjønn ikke være et middel i kampen mot patriarkatet. Tvert i mot; radikalfeministenes anti-prostitusjonspolitikk fungerer kontraproduktivt; den reproduserer og styrker patriarkalsk kontroll over kvinners kropp og seksualitet. Men feminisme er ikke stigmatisering, diskriminering og usynliggjøring av søstre.
Jeg vil derfor anbefale norske feminister å gjøre som franske feminister; stille seg solidarisk med sexarbeidere og gå sammen med dem i årets åttende marstog.
God 8. mars!
Først publisert på Radikal Portal 7. mars 2014
