Radikalfeminister har de senere årene spesialisert seg i angrep på samfunnsmessige marginalisert grupper og opererer i dag som patriarkatets håndhevere.
- I mange år har kvinner kjempet for å slippe å bli sett på som en vandrende vagina mens i dag hevdes det at det er vagina som skaper kvinnen, sa Christine Marie Jentoft, da Feministisk Forum inviterte til debatt om trans og feminisme, på studentenes egen storstue, Chateau Neuf. Parolen om at det private er det politiske har altså nå blitt endret til at det biologiske er det kulturelle, og på fullt alvor hevdes det at om man ikke er født og oppvokst med vagina har man ikke rett til å kalle seg kvinne.
I Norge har den radikalfeministiske kampen de siste årene først og fremst rettet seg mot sexarbeid og sexarbeidere. Nå har tiden kommet for transpersoner, spesielt transkvinner. Det er i kampens hete verdt å merke seg med at lesbiske kvinner for noen tiår siden var like uønsket i kvinnebevegelsen som sexarbeidere og transkvinner er i dag. På 1970-tallet måtte det som kjent to tog til på den internasjonale kvinnedagen, fordi lesbiske kvinner ikke var velkomne i markeringen til den radikale venstresidens kvinnebevegelse.
Men selv om kvinnebevegelsen i Norge ikke har hatt uttalt politikk mot transpersoner har oppslutningen om internasjonale radikalfeminister som kritiseres for å være transfobe, vært stor.
Både Julie Bindel og Janice Raymond, som begge er høyt ansett i den norske kvinnebevegelsen, tilhører denne retningen som omtales som TERF – Trans Exclusionary Radical Feminists. Og begge to har blitt fjernet fra plakaten som innleder på bakgrunn av protester mot deres syn på transpersoner. Sistnevnte skulle delta på Likestillings- og diskrimineringsombudets debatt om sexkjøpsloven for noen år siden, men ombudet måtte i siste liten be henne trekke seg. Protestene kom ikke fra transaktivister, men kjønnsforskere som i en artikkel pekte på Raymonds uttalelser om transpersoner. Førstnevnte, Julie Bindel, måtte finne seg i at hun ikke fikk tale om sexkjøpsloven på SVs kvinnekonferanse i januar. Protestene her kom heller ikke fra transaktivister, men fra SVs LHBT-gruppe.
På tross av dette går blant annet leder av Lesbisk Forbund, Tonje Gjevnon, hardt ut mot transaktivister i Dagbladet, og hevder at de «forsøker å tvinge transpolitikk inn i alle rom som kvinner har skapt og bygget opp over tid. Det er en aggressiv og intolerant bevegelse som vil at hele verden skal formes etter deres følelser, teorier og begreper.».
Det er, vil noen kanskje hevde, heroisk av Lesbisk Forbund å ville gå i fronten for å beskytte ciskvinner rettigheter. Spesielt siden mange representanter for denne kjønnsstanden vil hevde at lesbiske kvinner ikke er ekte kvinner fordi de ikke har følt på kjønnsmaktsystemet på samme måte som heterofile kvinner har. Men, spørsmålet her er om hvor mange det er som ser transkvinner som en trussel for sitt eget kjønnspolitiske vel og ve? Det er, vil jeg anta, neppe så mange, og det er verdt å merke seg med at den hatske retorikken først og fremst føres av lesbiske kvinner. Julie Bindel uttalte til Klassekampen at hun fant seg ikke i at en med skjegg og penis kunne dresse seg opp i kjole å kreve at hun måtte holde kjeft. Andre har uttrykt angst for at overgripere kan ikle seg kvinneklær og gjøre offentlige bad og toaletter utrygge. Men som Maren Fuchsia Celius-Blix påpekte i Morgenbladet, er det stråmann logikk; å tro at en mann vil gå igjennom det som kreves for å få endret juridisk kjønn for og fritt kunne luske rundt i kvinnegarderober, står ikke til troende.
Men den ideologiske og politiske retorikken som føres, bør ikke spøkes med. Radikalfeministene har alliert seg med konservative myndigheter og kristenkonservative grupper i kampen mot marginaliserte minoritetsgrupper som sexarbeidere og transkvinner, og er i dag patriarkatets sterkeste talerør for og håndhevere av kontroll av kjønn, kropp og seksualitet.
At lesbiske kvinner ikke bare er inkludert og funnet verdig som allierte, men nå også er ledende talspersoner for en intolerant og ekskluderende feminisme og likestillingspolitikk, gjør ikke saken bedre.
Det er som kjent feminister blant både sexarbeidere og transpersoner så la ikke vagina eller hvordan man velger å bruke den, definere hverken hva som er korrekt kvinnelighet eller feminisme.
Og; det er på tide å samle seg om feminisme som er inkluderende og omfavner mangfold både når det kommer til kjønnsuttrykk, politikk og rettigheter.
Queerfeminisme for solidaritet!
