Hvor mye rettssikkerhet har du hvis storsamfunnets fordommer og etniske stereotypier definerer dine rettigheter?

På Stortinget ble det nylig fremmet et forslag om hvordan personer som selger sex skal få bedre rettsvern. Det ble nedstemt.

Samtidig satt jeg som fullmektig i en sak der en kvinne hadde blitt kastet ut av et hotell i 2024, fordi hun ble mistenkt for å selge sex. Diskrimineringsnemnda konkluderte først nå, to år senere, med at hun var diskriminert på grunn av både kjønn og etnisitet.

Det begynte med en hotellbestilling.

En kvinne sjekket inn på et hotell i Oslo. Hun hadde betalt for fire netter. Etter den første natten fikk hun en e-post fra hotellet med beskjed om at reservasjonen var kansellert, at hun ikke ville få pengene tilbake. Mens hun var ute opplevde hun at rommet ble låst og hun ble nektet tilgang, mens alle verdisaker som lommebok og pass ble værende på rommet.

Begrunnelsen for utkastelsen var at hun skulle ha brutt hotellets vilkår.

Men hotellet ville ikke legge fram dokumentasjon på hva hun konkret skulle ha gjort galt.

Hun ba hotellet om en forklaring. Hun fikk ingen. I stedet måtte hun finne et annet sted å bo. Uten penger, uten nettverk i byen og uten identitetspapirer.

Diskrimineringsnemnda har nå konkludert med at hotellet diskriminerte henne på grunn av både kjønn og etnisitet. Hun ble tilkjent erstatning for de tre nettene hun ikke fikk benyttet.

Saken reiser et interessant spørsmål; hvordan er rettstilstanden for noen grupper om det er tilstrekkelig å ha en mistanke?

Retten til å ikke bli diskriminert 

Diskrimineringsnemnda la til grunn at kvinnen ble bortvist etter hotellets interne rutiner ved mistanke om salg av seksuelle tjenester. Nemnda fant samtidig ikke objektive holdepunkter som tilsa at hotellet hadde grunnlag for å bortvise henne.

Denne saken handler ikke bare om en enkelthendelse på ett hotell. Det er mange historie som denne kvinnens. Denne saken handler om hva som skjer når mennesker blir møtt med så sterke forestillinger og sosial mistanke, ene og alene på grunn av kjønn og etnisitet.

Det handler om noe så grunnleggende som retten til ikke å bli diskriminert.

Legal virksomhet med uklare rettigheter

Stortingets forslagsstillere viste blant annet til utfordringer med å kunne bo trygt, manglende tilgang på ordinære banktjenester, vanskeligheter rundt skatt og moms m.m. De pekte på at lovverket per i dag får utilsiktede konsekvenser for mennesker som ikke selv har begått en straffbar handling.

Det er vanskelig å lese beskrivelsen av disse problemene uten å tenke på det som nettopp skjedde med kvinnen vi bistod i nemda.

At forslaget ikke ble vedtatt betyr ikke at spørsmålet er avgjort.

Tvert imot. For hva slags trygghet snakker vi egentlig om hvis en person kan bli nektet bolig eller overnatting på bakgrunn av en mistanke om sexsalg?

Rettsvern

Man trenger ikke mene at prostitusjon er uproblematisk for å mene at mennesker som selger sex skal ha rettigheter, og man kan kjempe mot menneskehandel, tvang og utnyttelse – og samtidig mene at mennesker som befinner seg i denne virkeligheten skal ha tilgang til rettsvern på lik linje som andre.

Hvis målet er å beskytte mennesker mot utnyttelse, må de også kunne søke hjelp uten å risikere å bli møtt med mistanke, avvisning eller diskriminering.

Derfor har vi diskrimineringsvern.

Ifølge likestillings- og diskrimineringsloven kreves det ikke at den som diskriminerer har hatt en bevisst diskriminerende hensikt. Det avgjørende er om forskjellsbehandlingen faktisk har sammenheng med diskrimineringsgrunnlaget. I vår sak kom Diskrimineringsnemnda til at det mest sannsynlige var at kvinnen ble bortvist fordi hun, på grunn av sitt kjønn og sin etnisitet, ble antatt å selge seksuelle tjenester.

Det er en alvorlig konklusjon. For det betyr at forestillingen om hvem hun var, fikk større betydning enn dokumentasjon på hva hun faktisk hadde gjort.

Får som fortjent?

Menneskerettigheter blir ofte satt på prøve når det gjelder mennesker vi ikke forstår, eller mennesker som lever på en måte vi selv aldri ville valgt.  Men det er nettopp da vi trenger å ha rettigheter som gjelder for alle.

For hvis retten til bolig, banktjenester, helsehjelp eller vern mot diskriminering i praksis blir svakere fordi du selger sex, har vi et problem. Ganske enkelt fordi rettsstaten ikke kan basere seg på antakelser om at noen mennesker fortjener mindre beskyttelse enn andre.

Folkevalgte bør ikke lukke øynene

Da Stortinget behandlet forslaget om rettigheter og trygghet for personer som selger sex, ble det blant annet vist til behovet for bedre beskyttelse mot diskriminering og utnyttelse. Et mindretall foreslo også å styrke lavterskel rettshjelp og helsehjelp. Det er gode forslag. Men denne saken viser hvorfor vi trenger mer enn politiske formuleringer.

Vi trenger å undersøke hva lovverket faktisk gjør med menneskene i hverdagen. Hva skjer når en utleier mistenker sexsalg? Hva skjer når en bank avslutter et kundeforhold? Hva skjer når en hotellkjede mener at egne regler gir adgang til å kaste ut en gjest? Og hva skjer når en person forsøker å få prøvd saken sin og må vente årevis på svar?

I denne saken endte det med at Diskrimineringsnemnda slo fast at diskriminering hadde funnet sted. Det burde være en trygghet. Men det bør også være en vekker. For den aktuelle kvinnen måtte først bli kastet ut, nektet tilbakebetaling og svartelistet i hotellkjeden.

Diskrimineringsnemnda brukte deretter to år på å behandle saken og komme frem til at forskjellsbehandlingen hun ble utsatt for, var ulovlig. Det er vanskelig å kalle det et godt rettsvern.

Stortingets behandling i juni viste at spørsmålet om rettighetene til personer som selger sex fortsatt er politisk kontroversielt og omstridt. Det er nettopp derfor vi trenger mer kunnskap, ikke mindre.

Saken jeg bistod i, handler om én kvinne og ett hotell. Men den handler også om noe langt større: Om hvorvidt rettighetene våre gjelder fullt ut også når samfunnet har sterke meninger om hvem vi er.

Hvis svaret er ja, må det også gjelde henne.