Rebecca Rist var 27 år da hun ble funnet død bak en trafokiosk i Breisteinsvegen i Bergen 21.desember 2006. Vi fikk ikke vite så mye om Rebecca Rist, bortsett fra at hun vokste opp i Åsane i Bergen, var 165 cm høy, blond, slank og iført en rødfarget boblejakke da hun ble kjørt bort i en hvit personbil rundt midnatt den 2. desember.
Det meste av mediedekningen fokuserte på at hun var narkoman og tilknyttet prostitusjonsmiljøet i byen, som om dette var nok informasjon til å forklare hvorfor hun forsvant.
Green River Killer
Opprinnelig ble 17. desember som en dag å markere motstand mot vold begrepsfestet av den mye omtalte og omdiskuterte pornoaktivist og performance-kunstner Ellen F. Steinberg, kanskje mest kjent under artistnavnet Annie Sprinkle, etter at sexwork Outreach Project (SWOP) i California, arrangerte en offentlig markering for å minnes ofrene for massemorderen Gary Leon Ridgeway. Også kjent som The Green River Killer, ble han i 2003 dømt for å ha myrdet 49 kvinner. Da Ridgeway tilstod drapene fortalte han politiet at han begikk sine ugjerninger mot prostituerte fordi dette var en gruppe ingen brydde seg om og ingen ville melde savnet. Han regnet sannsynligheten for å bli tatt som lav.
De to eksemplene over er bare to av flere særdeles brutale uttrykk for hat-kriminalitet i samfunn som tillater at noen grupper er ”fritt vilt”. I tillegg kan en nevne grisebonden Robert William Pickton, som et år tidligere ble arrestert mistenkt for å stå bak over 65 drap, morderen i Ipswich i 2006 og likene som stadig graves opp fra stranden på Long Island i New York. Også i Norge har vi opplevd drap på prostituerte både på utendørs- og innendørsmarkedet, om enn ikke tilsvarende oppsiktsvekkende groteske som eksemplene jeg nevner over. Noen vil hevde at risiko for vold og overgrep er en del av hverdagen for mennesker som jobber i prostitusjon, mens andre ser prostitusjon og pornografi som voldelige fenomen i seg selv.
Sett fra et radikalfeministisk ståsted er det vanskelig å skille mellom dem som er offer for prostitusjon som et krenkende og voldelig fenomen i seg selv og dem som strategisk velger prostitusjon som en alternativ inntjeningsvei og del av andre prosjekter, for eksempel knyttet migrasjon eller for å finansiere studier, reiser, forbruk og livsstil.
Sexarbeid og vold
Mange i dag tenker gjerne på menneskehandel når temaet prostitusjon dukker opp og mange mener gjerne at prostitusjon først og fremst er et uttrykk for økonomiske ulikheter i samfunnet og menns makt over kvinner. I offentlig debatt overser en gjerne det faktum at gutter og menn, homofile og transseksuelle også selger sex og også kan være ofre for vold, tvang og utnyttelse i forbindelse med prostitusjon. De aller fleste vil nok likevel forstå at noen typer sex arbeid, i større grad enn annen medfører vold og større helserisiko enn annen type arbeid, og at noen grupper, mer enn andre, opplever ulike og svært grove former for vold, utnyttelse og krenkelser.
De fleste av oss evner å forstå at folk, både dem som selger sex og dem som ikke gjør det, foretar ulike former for risikovurderinger med hensyn til frykten for seksuelle overgrep. Oppmerksomheten og frykten høstens overfallsvoldtekter vekket illustrerer dette. Samtidig står høstens reaksjoner i stor kontrast til medias sparsommelige dekning av volden som kanskje rammer kvinner mest og oftest. Det urovekkende i diskusjonene om kvinners rett til å kler seg ”horete”, uten å bli sett på som en ”hore” er at diskusjonen i seg selv ikke utfordrer forståelsen av at seksuelle rettigheter som noe som tilhører noen, mer enn andre. Høstens diskusjoner avslørte syn der noen kvinner ses som mer eller mindre ærbar og dermed også mer eller mindre krenkbar enn andre.
Samfunnets syn på seksuelle friheter, prostitusjon og grad av toleranse overfor ulike livsformer og uttrykk, dens straffereaksjoner, normer og moral henger sammen. Omfanget av vold, stigmatisering og diskriminering av prostituerte peker på at myndighetenes regulering av prostitusjon påvirker både enkeltpersoners og samfunnets holdninger til menneskene det gjelder.
Utsatte grupper
I en undersøkelse utført av Pro Sentret i samarbeid med Nadheim, PION og Natthjemmet like etter innføringen av sexkjøpsforbudet, er det gjort flere funn som bør uroe det norske folk. Her kommer det tydelig frem at frykten og forventningen om vold gjennomsyrer tilværelse på det norske prostitusjonsmarked. Samtidig kommer det frem at det kanskje ikke er så rart at denne gruppen føler seg utrygg, da omfanget av vold de opplever også overgår gjennomsnittet for resten av befolkningen.
Sett fra forskningens ståsted vet vi ikke spesielt mye om forekomsten av vold i prostitusjon. Vi antar likevel med god grunn at dem som opererer på egen hånd, enten på gaten, fra leilighet eller hotell i ulike norske byer, er mer sårbar for voldelige kunder, enn dem som jobber i fellesskap med andre. Frykten knyttet til potensielle voldelige kunder styrer måten prostitusjon organiseres på. Når mange av dem som jobber i prostitusjon har hallik, eller jobber sammen med andre, kan dette forstås som en måte å beskytte seg selv mot voldelige kunder og ran.
Omgivelsene
Vi vet at det meste av volden som rapporteres ikke utøves av kunder, men av kjærester, partnere og andre som står dem nær. I Bergen har det også vært rapportert flere episoder av grov sjikane fra byens beboere. Det finnes en rekke eksempler på strategier som anvendes av prostituerte, som screening av kunder og evnen til å snakke seg ut av vanskelige situasjoner er noen.
En uintendert konsekvens av det norske forbudet mot sexkjøp er at flere kvinner opplever at økt oppmerksomhet fra politimyndighetene gjør dem mer sårbare for vold og utnyttelse. For eksempel er et av problemene som formidles på gaten i dag at behovet for å gjøre en avtale uten å vekke politiets oppmerksomhet begrenser tiden de har til å se an kunder og da ha mulighet til selv å ta ansvar for egen sikkerhet.
Uten beskyttelse
Det er kjent blant dem som jobber i hjelpetiltak og interesseorganisasjoner i Norge at mange vegrer seg for å anmelde voldelige hendelser som forekommer i prostitusjonsarenaen. Noen er redd for skammen et slikt møte med myndighetene kan påføre og har begrenset tiltro til at de vil bli tatt på alvor av politi og rettsvesen.
Andre mangler lovlig opphold og er redd for at dersom de kontakter politiet vil de risikere å bli anmeldt for ulovlig opphold og utvist. Noen ser for seg at dersom de registreres i politiets registre som prostituert vil dette forhindre innreise ved en senere anledning. Frykten bærer mange på, på tross av at salg av sex i seg selv ikke er ulovlig i Norge.
Mye av dette sammen med muligheten for å drive helse-forebyggende arbeid forsvant i de offentlige diskusjonene forut for innføringen av sex-kjøps loven. Dette er synd, da prostitusjon og samfunnets måter å forebygge vold mot kvinner og seksuelle minoriteter stadig vekk er temaer som trenger å debatteres, også etter at slaget om sexkjøpsforbudet er tatt.
