- Det er feministers fordømte plikt å kjempe for alle kvinners rett til å selv velge hvordan de bruker kropp og seksualitet, gjør de ikke det er det anti-feminisme, skriver den australske kjønnsforskeren Lauren Rosewarn.

Jeg himlet med øynene mot talerstolen og tenkte: Ja jøss, lykkelig horer, hva er det neste?

Det var de glade 1990-årene og forberedelsene til den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, var i full gang.  

Jeg var ikke den eneste som himlet med øynene, og de to kvinnene som fikk unngjelde var sexarbeidere og gründere av den da nyetablerte organisasjonen PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge.

Å påpeke at «horer og madonnaer» kjemper felles kamp mot undertrykkelse og diskriminering, falt ikke i god jord.  Vi andre kjempet mot skjønnhetstyranniet, toppløsservering, seksualisert vold og sist, men ikke minst bordeller. Sistnevnte aksjoner gikk under navnet «bordellknusing», som også innbefattet, bokstavelig talt, steining av bordeller.

Parolen «Horer er også madonnaer» ble derfor ikke bare stemt nedenom og hjem, kvinnene fikk også beskjed om at de var uønsket, og en hån mot ofre for prostitusjon.

Flere av oss forsto etter hvert at ikke bare var steining av bordeller en dårlig løsning, det var også anti-feministisk. Dessuten ga det en sterk eim av ubehag å agere som patriarkatets fotsoldater og steine kvinner fordi de bryter med kjønns- og seksualitetsnormen.   

- Det er et under at ikke noen ble skadet, fortalte Norges mest kjente sexarbeider, Janni Wintherbauer, meg mange år senere; plutselig singlet det i glass og glassbråtene lå strødd over sofa og stoler der vi brukte å sitte.

Rett til selvbestemmelse

På parolemøte anno 2019 Chateau Neuf, møtes et spørsmål om sexarbeidere ikke kan ha selvbestemmelsesrett, med et rungende nei fra salen.  Den var full av feminister.

Hovedtema var kvinners rett til selvbestemmelse. Utgangspunktet var abort, og det var regjering Solberg salg av kvinners råderett over egen kropp, i en politisk hestehandel for å sikre egen maktposisjon, som har brakt temaet selvbestemmelse på banen.

Selvbestemmelsesrett er som kjent en grunnleggende menneskerett, som betyr frihet til å gjøre valg av betydning for eget liv og helse. Og var det noe kvinner som kjempet fram retten til fri abort, kjente på kroppen så var det konsekvensene av manglende selvbestemmelsesrett og konsekvensene av et nei fra nemda. Alternativet var å ty til strikkepinner eller «kloke koner».  

På samme måte som sexarbeidere kjenner effekten av kriminalisering på kroppen; hvordan det er å være jaget av politi, være fratatt retten til privatliv og være uten rettsbeskyttelse, målgruppe for kriminelle og voldsforbrytere, oppleve at både politi og kriminelle utgir seg for å være kunder, bli utsatt for trusler, stalking, ran og voldtekt, måtte betale tredobbel husleie, bli jaget fra hoteller, fra byer, kastet ut av leiligheter, måtte stå alene i en mørk bakgate og hoppe inn i en fremmed bil uten noen form for sikkerhetsnett, oppleve random raid på hotellrommet, bli deportert, og å hele tiden måtte ta hensyn til kundens behov for diskresjon, ikke egen sikkerhet.  

Sexarbeidere må sette til sides egne sikkerhetsstrategier for å beskytte kunder mot politiet, og har blitt avhengig av et stadig større kobbel med tredjepart, for å organisere virksomheten.

Ekte feminister støtter sexarbeidere

Radikalfeminister hevder de kjemper en kamp for alle kvinner. Konsekvensene av å ikke tilslutte seg rekken, er ekskludering. Sexarbeidere blir ikke lenger steinet, steiner har blitt erstattet med statens mektigste maktapparat; politi og langkøller.

Er sexarbeid uforenelig med feminisme? Nei, ikke for alle feminister, sexarbeiderbevegelsen sprang ut av 1960-70-tallets feministbevegelse. Da franske sexarbeidere okkuperte kirken i Lyon 2. juni 1975, i protest mot vold og overgrep fra politi og kunder var det med massiv støtte av franske feminister. I mange land har feminister, sexarbeidere og lhbtq-personer sloss en felles kamp for frigjøring, seksuelle og reproduktive rettigheter og mot undertrykkelse og diskriminering.  Men for radikalfeminismen er det å jobbe som sexarbeidere uforenelig med å være feminist.  

- For radikalfeministen er sexarbeid et metonym for patriarkatets synder og kan bare før oss en vei, og det er bort fra likestilling, skriver kjønnsforsker ved Universitetet i Melbourne, Lauren Rosewarn i The Conversation.

Tar man på de radikalfeministiske brillene er sexarbeid en kommersiell transaksjon der mannen kjøper seg rett til å misbruke kvinnen. Betaling for sex er, skriver Rosewarn, for blodpenger å regne.

Det ideologiske rammeverket for kjønnsmaktsystemet hviler på menns soleklare rett til kvinners kropp. Ifølge radikalfeminismens ideologi underbygger og legitimerer salg av sex en samfunnsorden der kvinner er underordnet mannen.  

Kvinner som selger sex er enten passive ofre for patriarkatet, eller forført av kjønnsmaktsystemet og tror at det skal være sånn.  Mens førstnevnte er inkludert i det radikalfeministiske fellesskap, anses sistnevnte for være kollaboratør og søsterskapets fiende.

Bortsett fra transkvinner som ikke tilgodeses med offerroller, men er å forstå som menns vendetta mot kvinner; menn som kler seg i kvinneklær og krever offerstatus.

- Om søsterskapet kan støtte min beslutning om å spise p-piller eller ta abort, er det en plikt å støtte mitt valg om å bruke min seksualitet som jeg vil, også om jeg velger å sette en prislapp, skriver Rosewarn.

Det handler som hun påpeker, om kroppslig autonomi og selvbestemmelse.

Kampen fortsetter

Det er like viktig å støtte kvinners rett til å si ja, som det er å støtte deres rett til å si nei.

Ja, det er feministers fordømte plikt å kjempe for alle kvinners rett til å selv velge hvordan de bruker kropp og seksualitet, gjør de ikke det er det anti-feminisme, skriver Rosewarn.  

Sexarbeidere er også feminister, og kampen for retten til selvbestemmelse er også de av oss som selger seksuelle tjenester' kamp.

Epilog

Tilbake i 1991 forbarmet Ap-kvinnene seg over PIONs gründere, og parolen «Horer er også madonnaer» var å se i 8.mars toget det året.  

Lett redigert utgave av artikkel, som var først publisert på Subjekt.no 8. mars