Lovgiver har aldri tatt konkret stilling til om det er ønskelig å skattlegge prostitusjonsinntekter.
I en avgjørelse fra 2019 la Skatteklagenemnda til grunn at inntekter fra prostitusjon ikke skulle ilegges skatt. Som begrunnelse ble det særlig vist til en etablert praksis med manglende håndheving av skatte- og avgiftsplikt for salg av seksuelle tjenester.
Nå har Finansdepartementet instruert Skattedirektoratet til å ignorere avgjørelsen og dermed til å håndheve den generelle skatte- og avgiftsplikten også for prostitusjonsvirksomhet. Begrunnelsen er at det ikke finnes en lovbestemmelse som gjør unntak for prostitusjonsinntekter.
Lovgiver har, så vidt meg bekjent, aldri tatt konkret stilling til om det er ønskelig å skattlegge prostitusjonsinntekter. Det er som kjent lovlig å selge seksuelle tjenester. Å kjøpe slike tjenester og å fremme andres prostitusjon, såkalt hallikvirksomhet, er derimot straffbart. Innføringen av sexkjøpsforbudet ble begrunnet i et ønske om å ramme kjøp av sex fra ofre for menneskehandel. (Begrunnelsen treffer ikke for alle. Like fullt var dette lovgivers vilje.) Samfunnet skulle stå bak de prostituerte i solidaritet og beskytte dem mot utnytting. Og lovgivningen skulle innrettes slik at de prostituerte ble hensyntatt i størst mulig grad.
Flertallet i justiskomiteen skriver: «Et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester vil kunne bidra til å endre og bevisstgjøre sexkjøperens holdninger. På denne måten viser vi at vi som samfunn tar avstand fra at menneskers kropp skal kunne kjøpes.»
At staten gjennom skatteseddelen skal tjene penger på inntekter som stammer fra kjøp av menneskers kropp, harmonerer dårlig med uttalelsen til justiskomiteen. En nærliggende konsekvens av skattlegging er at prostituerte må øke salget av seksuelle tjenester for å hente skatten inn igjen. Det kan også hevdes at skattleggingen bidrar til å legitimere prostitusjon som alminnelig næringsvirksomhet, til tross for at lovgiver ser prostitusjon i nær sammenheng med menneskehandel på strafferettens område.
Dessuten kan skatte- og avgiftsplikt medføre at vold og overgrep ikke anmeldes, noe Skatteklagenemnda la vekt på.
Videre er det et paradoks at prostitusjonsinntekter er gode nok for staten ved skattlegging, men ikke for etablering av erstatningsrettslig vern. I 2017 la Høyesterett (HR-2017-2352-A) tortil grunn at fremtidig, kortvarig inntektstap fra prostitusjon, ikke ga krav på erstatning slik som ved andre former for inntekt. Inntektstapene skyldtes skader og traumer etter at kvinnene var blitt utsatt for voldelige ranshandlinger. Avgjørelsen ble avsagt under dissens. Flertallet mente at det ikke kunne bygges et rettskrav på tap av inntekt, fordi rettskravet forutsatte fremtidige straffbare handlinger fra sexkjøpers side. En lovregel som inkluderer skatte- og avgiftsplikt for prostitusjon, vil også forutsette at fremtidige straffbare handlinger må begås for at et rettskrav på inntektene skal oppstå.
Argumentene over er fremmed på skatterettens område. I skatteretten legges det isteden vekt på at personer med lik skatteevne skal skattes likt, og at alle som kan, skal bidra til fellesskapets løsninger som en også nyter godt av.
Skatterettslige hensyn taler isolert sett for beskatning. Skatteretten bør likevel ikke operere i et vakuum, og staten bør unngå å tale med to tunger.
Denne type beskatning reiser prinsipielle problemstillinger. Det er derfor på høy tid at lovgiver utreder spørsmålet om skatte- og avgiftsplikt for prostitusjonsinntekter. Til syvende og sist handler det om skattemyndighetenes integritet.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen 26.11.2020
